By Øystein Skinstad november 28, 2024

Helsedirektoratet Holder Fast i Utdatert System – ICD-10 Skader Pasienter og Fremmer Stigma

ICD-10 og Cannabis – Reell eller Overdrevet?

Klassifiseringen av cannabisrelaterte diagnoser i ICD-10, under F12-kategorien, har lenge vært et verktøy for helsepersonell til å identifisere og behandle tilstander knyttet til cannabinoidbruk. Diagnosene dekker alt fra avhengighet og psykose til abstinenssymptomer, og gir dermed et viktig rammeverk for forskning og behandling. Likevel er dette systemet ikke uten kritikk. Mange hevder at det er for generelt, for lite nyansert, og basert på foreldede oppfatninger om cannabis. Men hvor mye av dette er basert på vitenskap, og hvor mye er en refleksjon av samfunnsmessige stigma og politiske holdninger?

ICD-10 og Cannabis: Et utdatert rammeverk

ICD-10, utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO), har vært i bruk siden 1990-tallet. Mens det har vært et uvurderlig verktøy for global standardisering av helsevesenet, er klassifiseringen av cannabisbruk under F12-kategorien ofte kritisert for å være overdrevet.

Reelt: ICD-10 tar utgangspunkt i dokumenterte tilfeller hvor cannabisbruk har ført til psykiske og atferdsmessige lidelser. Forskning viser at kronisk og tung bruk, spesielt blant sårbare grupper som ungdommer eller personer med psykiske helseproblemer, kan bidra til alvorlige konsekvenser som psykose og avhengighet.
Overdrevet: Klassifiseringen differensierer imidlertid ikke mellom rekreasjonsbruk, medisinsk bruk, og problematisk bruk. Dette fører til en bred generalisering der alle former for cannabisbruk plasseres i samme kategori som «forstyrrelser.» En sporadisk bruker kan bli patologisert på lik linje med en person som har en alvorlig avhengighetstilstand.

Hvordan Utdatert Diagnostikk Marginaliserer – Når Cannabisbruk Skygger for Helheten

En ung mann på 23 år blir diagnostisert under F12-kategorien etter sporadisk bruk av cannabis. Han har ingen tegn på avhengighet eller psykiske lidelser, men diagnosen fører til stigmatisering og problemer i arbeidslivet. Mens han forsøker å få hjelp for angst, som han selv mener er årsaken til bruken, får han lite støtte og opplever i stedet å bli marginalisert. Et system som fokuserte på helheten i hans situasjon – heller enn å kategorisere ham basert på cannabisbruk alene – kunne ha gitt ham riktig behandling og støtte.

Vitenskapelig grunnlag: Ubalanse mellom skade og nytte

Mens det er godt dokumentert at cannabis kan ha negative effekter ved tung bruk, er det samtidig viktig å forstå at forskningen også skiller mellom ulike typer bruk. Tung og kronisk bruk, særlig blant utsatte grupper, kan føre til betydelige helseproblemer. Samtidig viser nyere studier at sporadisk bruk, spesielt i en medisinsk kontekst, sjelden gir de samme negative konsekvensene.

Reelt: Kronisk bruk av cannabis kan føre til avhengighet og kognitive utfordringer, som nedsatt hukommelse og konsentrasjonsevne. Risikoen for slike effekter er spesielt høy for unge brukere, ettersom hjernen deres fortsatt er under utvikling. I tillegg kan bruk av cannabis med høyt THC-innhold uten balanse med CBD øke risikoen for angst, paranoia og i sjeldne tilfeller psykose. Denne typen problematisk bruk er imidlertid et avgrenset fenomen som ofte overlapper med andre risikofaktorer, som dårlig psykisk helse eller sosiale utfordringer.
Overdrevet: Samtidig overser systemet betydelige funn fra forskningen på medisinsk cannabis. Studier har vist at cannabis med balansert innhold av THC og CBD kan være svært effektiv for å behandle en rekke tilstander, inkludert kronisk smerte, epilepsi og generalisert angstlidelse. For eksempel har Epidiolex, en CBD-basert medisin, blitt godkjent internasjonalt for behandling av sjeldne epilepsiformer. Andre studier peker på at medisinsk cannabis kan gi en tryggere og mindre avhengighetsskapende behandling enn opioider.

ICD-10, i sin nåværende form, tar ikke høyde for denne nyanseringen. Det ser cannabisbruk som et homogent problem og inkluderer ikke de terapeutiske fordelene som er godt dokumentert i vitenskapelige studier. Dette bidrar til et skjevt bilde der all bruk av cannabis klassifiseres som en potensiell lidelse, selv om medisinsk bruk er en raskt voksende og godt validert behandlingsform.

Et nøkkelknippe uten riktig nøkkel

Tenk på ICD-10 som et nøkkelknippe. Det har nøklene som kan låse opp mange problemer, men mangler den riktige nøkkelen til å forstå og differensiere cannabisbruk i ulike kontekster. Uansett hvor mange ganger du prøver, vil ikke feil nøkkel passe – og du risikerer å låse mennesker ute fra helsetjenestene de virkelig trenger.

Samfunnsperspektivet: Stigma versus behandling

ICD-10s brede definisjon av cannabisrelaterte lidelser under F12-kategorien har en betydelig innvirkning på samfunnets syn på cannabisbruk. Når alle typer bruk – fra medisinsk til rekreasjonelt – behandles som potensielle lidelser, forsterker dette stigmaet som i mange år har preget cannabisdebatten. Dette stigmaet er ikke bare en sosial utfordring; det har også konkrete konsekvenser for hvordan individer søker og mottar hjelp.

Reelt: For personer som virkelig opplever problemer med cannabisbruk, som avhengighet eller psykose, er ICD-10 et verdifullt verktøy. Det gir helsepersonell en måte å identifisere og strukturere behandlingen på, noe som er avgjørende for å hjelpe dem som trenger det mest. Diagnosene kan også brukes i forskning for å forstå omfanget av og risikoene ved tung eller problematisk cannabisbruk.
Overdrevet: Diagnosesystemet går imidlertid for langt ved å inkludere all bruk av cannabis som potensielt problematisk. Dette betyr at sporadiske brukere, som aldri opplever noen negative effekter, eller pasienter som bruker medisinsk cannabis under tilsyn av en lege, også kan bli patologisert. Slike generaliseringer skaper unødvendig stigma, noe som kan føre til at personer unngår å søke hjelp av frykt for å bli feilaktig kategorisert.

Denne brede tilnærmingen risikerer å marginalisere hele grupper som egentlig ikke trenger en diagnose, men heller støtte og forståelse. For eksempel kan en rekreasjonell bruker bli sett på som en rusmisbruker, til tross for at deres bruk ikke påvirker deres helse, jobb eller relasjoner negativt. På samme måte kan en pasient som bruker medisinsk cannabis for å lindre kroniske smerter, oppleve unødvendige sosiale eller juridiske konsekvenser på grunn av stigmaet som ICD-10 forsterker.

Hvorfor virker systemet overdrevet?

ICD-10s brede definisjon av cannabisrelaterte lidelser under F12-kategorien har skapt en situasjon der stigma blir en stor barriere for behandling. Når diagnosesystemet setter alle brukere i samme bås – uavhengig av om bruken er medisinsk, rekreasjonell eller problematisk – forsterker det samfunnets negative oppfatning av cannabisbruk. Dette har betydelige konsekvenser for både individet og samfunnet.

Reelt: Diagnosesystemet er nyttig for de som virkelig trenger hjelp, som personer som lider av avhengighet eller alvorlige psykiske utfordringer knyttet til tung bruk av cannabis. For denne gruppen gir ICD-10 helsepersonell et verktøy for å identifisere problemene, strukturere behandlingen, og fremme bedre helseutfall. Når brukt korrekt, kan klassifiseringen hjelpe med å målrette ressurser og fokusere på de som har mest behov for støtte.

Overdrevet: Problemet oppstår når dette systemet også omfatter brukere som ikke opplever noen skade, eller der bruken faktisk er til nytte. En sporadisk bruker kan feilaktig bli diagnostisert som en del av en problematisk gruppe, noe som bidrar til unødvendig stigmatisering. Pasienter som bruker medisinsk cannabis i henhold til legens anbefalinger, kan bli behandlet som rusbrukere, noe som fører til marginalisering både i helsevesenet og samfunnet for øvrig.

Hvordan stigma forsterkes

Stigmaet som ICD-10 bidrar til, kan føre til flere negative effekter:

Manglende tillit til helsevesenet: Når pasienter frykter at deres cannabisbruk automatisk vil bli sett på som problematisk, unngår mange å søke hjelp for andre underliggende tilstander, som angst eller smerte. Dette fører til at de forblir ubehandlet eller søker uregulerte alternativer uten tilsyn.
Sosial ekskludering: Diagnosen kan gjøre det vanskelig for brukere å bli akseptert på arbeidsplassen, i utdanning eller i sosiale miljøer, selv om deres bruk ikke påvirker deres evne til å fungere normalt.
Feilprioritering av ressurser: Når helsevesenet og juridiske systemer fokuserer på sporadiske brukere eller medisinske pasienter som ikke har et problem, tar det oppmerksomheten bort fra dem som faktisk trenger behandling.

Konklusjon: Veien videre

ICD-10 har spilt en viktig rolle i å standardisere helsevesenets tilnærming til cannabisrelaterte lidelser, men systemet er nå utdatert og lite nyansert. For å møte dagens vitenskapelige og medisinske virkelighet må følgende gjøres:

Oppdater klassifiseringen: Adopter en mer differensiert tilnærming som i ICD-11, der man skiller mellom rekreasjonsbruk, medisinsk bruk og problembruk.
Legg til positive aspekter: Klassifiseringen bør reflektere dokumenterte fordeler ved medisinsk cannabisbruk og ikke bare de negative sidene.
Reduser stigma: Ved å fokusere på vitenskap fremfor moral, kan vi bryte stigma rundt cannabisbruk og skape et mer inkluderende og balansert helsevesen.
Pasientsentrert rammeverk: Klassifiseringen må tjene pasientenes behov og bidra til helsefremmende tiltak, ikke hindre dem i å få nødvendig hjelp eller marginalisere dem.

Ved å modernisere diagnosesystemene våre kan vi sikre at de reflekterer dagens kunnskap og fremmer helse på en rettferdig og effektiv måte. Dette er ikke bare et spørsmål om medisin, men om rettferdighet og fremgang.

Kilder